Sakprosa i skolen

Sakprosa har gjennom tidene vært den formen for litteratur som har blitt litt "glemt bort". Tradisjonelt har skjønnlitteraturen vært hovedfokus i skolen, og jeg personlig, føler at jeg kjenner bedre til et norsk kanon i skjønnlitteratur, enn i sakprosa. Jeg kan nevne i fleng ulike skjønnlitterære tekster og forfattere, som har vært viktige for vår historie og kulturarv, men når det gjelder sakprosatekster er jeg ganske blank. Med Kunnskapsløftet i 2006, kom også er sidestilling av skjønnlitteratur og sakprosa i skolen. Dette vil si, at i dagens skole, skal elevene ha like god kjennskap til sakprosa, som til skjønnlitteratur. Men hva er egentlig sakprosa?

Frønes og Roe viser i artikkelen Sakprosalesing i skolen, til et intervju av en elev. Intervjueren spør om lesevanene til eleven, og om han leser på internett. Eleven svarer at han ikke bruker internett til å lese, selv om han er inne for å se på nettaviser. Dette intervjuet viser at mange elever kanskje ser på lesing som noe som ikke er lystbetont. En noe allmenn oppfatning kan være at lesing er noe som krever arbeid, streving og svette. Det er det viktig at lærerne gir en god introduksjon til sakprosa, og i mange tilfeller tror jeg at arbeid med sakprosa kan virke motiverende på lesingen. En enkel definisjon av sakprosa er at det er alt som ikke er skjønnlitterært. Mangfoldet av sakprosasjangere er mange, jeg kan nevne noen: artikkel, reportasje, leserinnlegg, blogginnlegg, reklame, bussruta, essay og kåseri. Ofte kan vi finne bruk av språklige virkemidler som metaforer og ironi i sakprosa, kanskje spesielt i artikler, essay og kåseri.

Vi deler sakprosaen i to kategorier, litterær sakprosa og funksjonell sakprosa. Litterær sakprosa er sakprosa som har en navngitt forfatter, er utgitt på et forlag og har en egenverdi (Bakken 2010). Funksjonell sakprosa kommer gjerne fra en anonym forfatter, er ikke gitt ut på et spesifisert forlag, og vurderes ut fra den funksjonen den har (ibid). I Kunnskapsløftet kom ikke bare det økte fokuset på sakprosa, men også et fokus på å bruke ulike typer sakprosa, og ulike metoder å arbeide med sakprosa.

For det første skal elevene bli introdusert for sakprosa som gir de et innblikk i den den norske kulturarven. De skal kunne forklare hvordan "det norske" ble til i sakprosatekster (ibid). For det andre skal elevene få lese sakprosatekster som hjelper de til å bli flinkere til å skrive sakprosa (ibid), og disse vil jeg tro at gjerne er fra nyere tid. Sakprosaen som vi velger å benytte i undervisningssammenheng, skal med andre ord opplyse og inspirere elevene. I sammenheng med ulike typer sakprosa, sier Kunnskapsløftet noe om to ulike måter å arbeide med sakprosa på. Tekstene med et historisk innhold, bør man tolk og analysere, og se på tekstens kontekst. Dette er historiske tekster, og bør analyseres i et slikt perspektiv. De nyere tekstene er valgt ut "først og fremst fordi de demonstrerer viktige sjangrer og skrivemåter som elevene skal lære seg å beherske" (Bakken 2010:22). Disse to typene sakprosa danner sammen en norsk sakprosakanon.

LNU presenterer i boka Sakprosa i skolen et forslag til 45 tekster som kan inngå i en norsk sakprosakanon. 25 av tekstene skal representere kulturarven, og de siste 20 er samtidstekster som skal inspirere, og lære oss noe om sjanger. Jonas Bakken ser utfordringene ved å presentere disse tekstene som en sakprosakanon, og peker blant på diskusjonen om hva vi legger i begrepet "kanon". Når jeg tenker på hva en "litteraturkanon" i et land er, så tenker jeg at dette er ulike tekster, med ulike kvaliteter, men som representerer den beste litteraturen innenfor landets kultur. Bakken stiller spørsmålstegn ved om en sakprosatekst fra et ukeblad hører innunder denne definisjonen. Men tenker vi på "kanon" som en målestokk eller en norm, så vil jeg si at en slik type sakprosatekst er høyst relevant. Dette fordi at det er en god tekst innenfor denne sjangeren. En annen ting som kan diskuteres er jo om LNU er i en posisjon der de kan komme med et slikt tekstforslag som denne kanon er. Som ung og lovende norsklærer, må jeg innrømme at dette med tekstutvalg er en utfordring. For ikke å snakke om hvordan vi skal jobbe med tekstene! Jeg opplever det derfor som befriende å ha en slik bok som utgangspunkt, med mange gode tips til valg av tekster. Det kan hjelpe oss på vei, også er det alltid mulig å supplere med andre sakprosatekster som man ønsker å jobbe med.

Vi blogges!:)