Syntetisk og analytisk leseopplæring er to forskjellige metoder for å lære barn å lese. Metodene brukes som en del av den grunnleggende lese- og skriveopplæringen, og det er derfor viktig for oss lærerstudenter å ha kjennskap både til metodene og de ulike synspunktene rundt de. To gode kilder til metodene er Greta Heknebys Skrive - lese - skrive (2003) og Lise Iversen Kulbrandstad sin bok Lesing i utvikling - teoretiske og didaktiske perspektiver (2003). I tillegg til å greie ut de ulike metodene, ser de også litt på fordelene og ulempene ved hvordan de benyttes i skolen i dag.
Den syntetiske metoden for leseopplæring handler at man starter med å lære de små enhetene i språket, før man går over til de større helhetene. Ofte fungerer opplæringen slik at man starter med å lære lyd og bokstav, for deretter å gå over til stavelse og ord, og til slutt sette sammen ord til setninger (Hekneby 2003). Dette er en metode som jeg så mye brukt i praksisperioden på 1.trinn. Elevene jobbet mye med stasjonsundervisning, der oppgavene på de ulike stasjonene i stor grad handlet om å jobbe med en enkeltbokstav på ulike måter, inkludert lyden.
Analytisk metodeopplæring handler i stor grad om at man legger større "vekt på menings- og forståelsesaspektet i begynneropplæringen" (Hekneby 2003:96). Denne metoden tar utgangspunkt i setninger eller ord, og jobber seg nedover. Skal man bruke denne metoden starter arbeidet med de større enhetene og jobber mot de mindre.
Hekneby og Kulbrandstad har litt ulike perspektiver på de to metodene, og begge på fordeler og ulemper. Jeg vil prøve å legge frem noen av disse faktorene her.
Det er tydelig at Hekneby heller mot bruk av den syntetiske faktoren, mens Kulbrandstad er mer for å bruke den analytiske. Hekneby understreker hele veien viktigheten av å jobbe med elevenes kjennskap til bokstaver og avkodingen av disse. Hun sier det er en systematisk og trygg metode for læreren å bruke, fordi man kan være relativt sikker på at eleven får med seg det grunnleggende ved å legge vekt på avkodingen i undervisningen. Dette er også det inntrykket jeg sitter igjen med etter praksis. Selv om vi kun fulgte elevene over en kort periode, så vi at konsekvent arbeid med bokstaver og avkoding gir resultater. Lise Iversen Kulbrandstad sier seg enig i at dette er en god metode, men peker også på svakhetene, spesielt ved lærebøkene og lesebøkene som baserer seg på en syntetisk metode. Disse bøkene har et enkelt språk, og hun mener det er vanskelig å finne gode tekster som appellerer til elevenes fantasi og følelser. De peker begge på at dette er en metode som gjør det enklere for eleven å forstå sammenhengen mellom lydene i talespråket og skrifttegnene. Begge snakker likevel om det de kaller et "mus i mur- språk". Begrepet "mus i mur- språk" har blitt brukt som en kritikk mot lesebøker som bruker syntetisk metode. Dette er fordi "(...)både "mus" og "mur" er ord som tilfredsstiller de strenge formkravene, og derfor ofte er blitt koblet sammen tidlig i abc'er av dette slaget - uten at det alltid har hatt noen innholdsmessig forankring" (Kulbrandstad 2003:117).
Kulbrandstad peker på at i den analytiske metoden, kan vi bruke mer naturlige setninger, fordi det ikke er noen forutsetning at elevene skal ha kjennskap til eller kunne alle bokstavene. Det blir også en større frihet i ordvalg. Hekneby peker også på at det er naturlig for barn å lære helheter før enheter, og da vil jo dette være en god metode. Hun understreker igjen hvor viktig det er å kunne avkoding for å lære å lese, og i denne metoden legges ikke det stor vekt på dette. Både Kulbrandstad og Hekneby diskuterer hvordvidt dette kan være en ugunstig metode, dersom du har svake elever. Svake elever trenger ofte sterkere fokus på enkeltbokstaver og den nevnte avkodingen.
Som nevnt over fikk jeg observert en del arbeid med leseopplæring i praksis. Mye av arbeidet i 1.klasse var basert på den syntetiske metoden, men jeg så også innslag av den analytiske metoden. For eksempel kunne klassen i fellesskap konstruere fortellinger, for deretter å kikke nærmere på setningene og ordene i fortellingen. En typisk oppgave var da å se etter bokstaver de kjente igjen. I oppgavebøkene deres var også en oppgave som gikk igjen å lytte ut eller kjenne igjen den bokstaven de jobbet med, ut fra en lengre tekst eller setningen. Både Hekneby og Kulbrandstad viser til at når vi snakker om bruk av metoder for leseopplæring, handler det ikke om "enten eller", men "både og". Det er derfor viktig at vi lærere har nok kunnskap og kompetanse til å kunne kombinere metodene og bruke "det beste fra begge verdener". Dette viser de begge til som en blandingsmetode, og de mener dette er den optimale måten å lære elever å lese på. Jeg tror ikke det bare er viktig å blande metoder, men også å variere aktivitetene innenfor leseopplæringen. Ikke minst er det viktig å legge undervisningen til den enkelt elevs nivå, slik at alle opplever mestring, og alle har noe å strekke seg etter. Det er en god vei til god lesing.
Vi blogges!:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar