Retorikk er vår talekunst, og ofte snakker vi om å undervise eller studere overbevisende språkbruk, når vi snakker om retorikk. Retorikk er avgjørende innenfor den politiske verden, og er spesielt viktig når det gjelder å holde gode taler. Jeg er vel ikke den eneste som har lurt på om Jens Stoltenberg og Siv Jensen har samme retorikk-coach? Retorikken vi bruker er alltid knyttet opp mot hva vi vil med teksten, og hvordan vi oppnår dette. Dette temaet er viktig for spirende lærer for det handler om hvordan vi selv skal bli en bedre fremfører, hvordan vi skal formidle et budskap, og hvordan vi skal vurdere andre talere -elevene våre.
Retorikken kommer fra gammel teori, som i liten grad har endret seg gjennom tidene. Vi regner gamle tenkere som Aristoteles, Cicero og Quintilian som retorikkens stamfedre. Kunsten til å overtale var en viktig kunst i antikken, og på grunn av dette ble det lagt ned mye arbeid for å systematisere erfaringer med talekunst. På grunnlag av dette ble det laget regler og prinsipper for hvordan man skal klare å overtale en gruppe (Bakken 2009). I den romerske verden ble spesielt skolen en viktig arena for retorikken, og talekunstens analysemomenter fant også sin plass i skjønnlitteraturen.
Tradisjonelt deler vi arbeidet med en tale inn i fem faser. Den første fasen er inventio, og denne handler om at taleren finner innholdsmomenter til talen. Her må man vurdere hvilke momenter som skal tas med, og vilke momenter som kan utelates. I den andre fasen, som kalles disposito, ordner taleren innholdsmomenter i en bestemt rekkefølge. Det er lurt å starte med en innledning, der du klarer å fange lytterne. Deretter kan man følge opp med å greie ut om saken, og sitt standpunkt, drøfte litt rundt tema og avslutte med en oppsummering. Den tredje fasen heter elocutio, og i denne fasen arbeider taleren med det språklige innholdet, han skal finne en stil. Memoria er den fjerde fasen i arbeidet, og i denne fasen skal taleren lære seg teksten utenat. Kroppspråk og blikk er viktig å for å klare å fange oppmerksomheten til lytterne, og da kan man ikke lese opp talen fra et ark. Den femte fasen er actio. Denne fasen handler om selve framføringen av talen. Her kan man jobbe med for eksempel å fremheve enkelte deler av talen.
På mange måter kjenner jeg meg igjen i disse fasene. Ofte jobber jeg på en liknende måte når jeg planlegger undervisningstimer, men jobber jo da mer i stikkordsform. Til muntlig eksamen i Norsk1 var dette en framgangsmåte jeg brukte, når jeg lagde min forberedte del. Jeg finner det absolutt nyttig å ha IDEMA- fasene i bakhodet når jeg jobber med skolerelaterte fag.
Vi blogges!:)
mandag 28. november 2011
fredag 25. november 2011
Vurderingsblogg
Vurdering i norskfaget er en omfattende jobb som krever mye av læreren, og personlig synes jeg vurdering av muntlighet er ekstra utfordrende. Vi hadde to forelesninger tidligere i høst der vi repeterte litt generelt om vurdering, vi fikk prøve oss på å vurdere elevtekster, og vi hadde litt kort om vurdering av muntlighet i norskfaget. Vurdering er et tema som vi i ALU09 dekket nøye gjennom flere forelesninger i faget Elevkunnskap som vi hadde i vårsemesteret. Flere av diskusjonene handlet også om hvor vanskelig det er å vurdere i norskfaget, og jeg følte at jeg fikk mange gode tips gjennom forelesningsrekken i høst.
I et arbeidskrav i Elevkunnskap i vår, valgte jeg og min arbeidsgruppe å ta for oss prosjektet "Bedre Vurderingspraksis, og det påfølende prosjektet "Vurdering for læring". Prosjektet "Bedre vurderingspraksis" ble satt i gang av Utdanningsdirektoratet i 2007. Målet for prosjektet var å arbeide for en tydeligere og mer rettferdig vurdering i skolen. Da prosjektet ble avsluttet i 2009, viste det at norsk skole har et forbedringspotensiale når det gjelder vurdering. Særlig manglet det kunnskap og evne til å involvere elevene i vurderingen. En del elever visste rett og slett ikke hva kriteriene for vurderingen var! Overgangen var barne- til ungdomsskole viste seg også å være et problem.
Prosjektenes mål er å kartlegge og muligens forbedre praksisen for vurdering på barne- og ungdomsskolen. Gruppen min valgte å legge frem dette som et diskusjonsprogram i en podcast, der vi tar opp de ulike sidene ved vurderingspraksisen i norsk skole. I tillegg har vi intervjuet elever på barneskolen, på ungdomsskolen og Elisabeth Stenshorne som jobber ved høyskolen. Jeg har fått lov av de andre på min gruppe å dele podcasten med dere, og jeg håper dere kanskje kan få noe ut av det! God lytting!
Vi blogges!:)
I et arbeidskrav i Elevkunnskap i vår, valgte jeg og min arbeidsgruppe å ta for oss prosjektet "Bedre Vurderingspraksis, og det påfølende prosjektet "Vurdering for læring". Prosjektet "Bedre vurderingspraksis" ble satt i gang av Utdanningsdirektoratet i 2007. Målet for prosjektet var å arbeide for en tydeligere og mer rettferdig vurdering i skolen. Da prosjektet ble avsluttet i 2009, viste det at norsk skole har et forbedringspotensiale når det gjelder vurdering. Særlig manglet det kunnskap og evne til å involvere elevene i vurderingen. En del elever visste rett og slett ikke hva kriteriene for vurderingen var! Overgangen var barne- til ungdomsskole viste seg også å være et problem.
Prosjektenes mål er å kartlegge og muligens forbedre praksisen for vurdering på barne- og ungdomsskolen. Gruppen min valgte å legge frem dette som et diskusjonsprogram i en podcast, der vi tar opp de ulike sidene ved vurderingspraksisen i norsk skole. I tillegg har vi intervjuet elever på barneskolen, på ungdomsskolen og Elisabeth Stenshorne som jobber ved høyskolen. Jeg har fått lov av de andre på min gruppe å dele podcasten med dere, og jeg håper dere kanskje kan få noe ut av det! God lytting!
Vi blogges!:)
onsdag 23. november 2011
Apropos
Når jeg først skriver om dystopier, kan det være verdt å sjekke ut denne artikkelen om filmatiske apokalypser:
http://www.dagbladet.no/2011/11/23/kultur/film/montages/apokalypse/apokalyptisk_film/19112741/
Vi blogges!:)
http://www.dagbladet.no/2011/11/23/kultur/film/montages/apokalypse/apokalyptisk_film/19112741/
Vi blogges!:)
Fantastisk litteratur og dystopier
I forrige uke hadde vi gleden av å se Kari Anne igjen, og tema for forelesningen var fantastisk litteratur. Jeg har lest litt rundt omkring, både i pensumlitteratur og støttelitteratur, og har sett at det er mange måter å definere fantastisk litteratur. Noen forfattere operer med en enkel forklaring, andre steder finner jeg en mer omfattende. I samlingsverket Norsk Barnelitteraturhistorie (Birkeland m.fl. 2005)skriver forfatterne at fantastisk litteratur bryter med illusjonen av virkelighet og understreker det fiktive. Fantastisk litteratur vil si at en eventyrverden blir koplet sammen med en mer realistisk verden. Kari Anne benytter to ulike underkategorier: når handlingen foregår i en annen verden enn den realistiske, og når det overnaturlige eller fantastiske trenger inn i vår verden. Jeg opplever dette som to greie underkategorier å benytte, da det meste av fantastisk litteratur finnes innenfor den ene eller den andre. Noe faller imellom, og da ser man tydelig at forfatteren har hentet inspirasjon fra begge kategorier.
Konflikten i fantastisk litteratur er ofte en kamp mellom det gode og det onde. Fordi litteraturen fjerner seg fra en realistisk verden, kan leseren tåle mer skrekk og gru, og ofte er dette skjult bak magiske krefter (Birkeland m.fl 2005). I kampen mellom det gode og det onde, kommer ofte en samfunnskritikk sterkt frem. Her kan tema være alt fra religion, til hvordan sensur oppleves i et land. En sjanger som har kommet sterkere på banen de siste årene er dystopiene. Man kan selvsagt diskutere om denne kan høre innunder fantastisk litteratur, og her er nok meningene delt. Jeg opplever at dystopier lenger har vært en del av en fantastisk verden, og kanskje spesielt innenfor science fiction har vi sett gode eksempler på en dystopisk verden.
Dystopisk litteratur er ofte fremtidsrettet, der handlingen er lagt til et samfunn som er oppløst, eller i ferd med å gå i oppløsning. Det er et samfunn vi ikke kjenner igjen, som kan være styrt av en diktator eller ødelagt av en naturkatastrofe. Med andre ord, det ligner på nåtidens verden, men har vært igjennom en totalt ødeleggende forandring. Dystopier finner vi i både skjønnlitteratur, tegneserier og filmer. Selv er jeg totalt hekta på tegneserien The Walking Dead, som følger noen få overlevende i en verden som er tatt over av zombier.
Et annet godt eksempel på dystopi-litteratur er serien Dystopia av Terje Torkildsen. Jeg ser på nettet at bøkene har fått veldig blandet kritikk, men for meg var de midt i blinken! Serien Dystopia handler om en gjenge norske skoleelever, som er på skoletur til London. De våkner opp en morgen, og hele England har blitt rammet av en stor bølge – hundreårsbølgen. Leseren får så følge deres spennende og utfordrende reise, gjennom et samfunn i oppløsning, og hjem til Norge. Bøkene er på nynorsk, men har et veldig enkelt språk. De er spennende, og absolutt noe jeg vil anbefale til unge lesere.
Den fantastiske litteraturen har vært kjempepopulær lenge, og jeg ser ikke helt hvordan denne populariteten vil gi seg med det første. Flere og flere fantastiske bøker blir filmatisert, selv om det er med noe vekslende hell. Likevel har flere av disse bøkene – og seriene, blodfans, som ikke vil glemme med det første. Jeg håper at den dystopiske litteraturen kommer etter, både filmatiseringer og flere bøker. Denne litteraturen gir leserne like mye som den fantastiske litteraturen, og ekstra spennende er når de blandes. Alt i alt tror jeg også vi takke den fantastiske litteraturen, og alle dens undersjangere, for at såpass mange ungdommer leser i dag. Jeg har selv opplevd helt “håpløse” tilfeller av ungdommer som ikke har åpnet en bok tidligere(blant annet min lillesøster), men som nå har lest alle 7 Harry Potter- bøkene. Både på engelsk og norsk! Det er ingen tvil om at både fantasi og dystopi er sjangre som fenger mange lesere, og kanskje kan vekke leseglede hos noen.
Vi blogges!:)
Hvorfor bør vi lese fantastisk litteratur?
For meg, er fantastisk litteratur noe av det mest underholdende jeg kan lese. Den introduserer meg til en helt annen verden, der griser kan fly, og småjenter har magiske krefter. Litteraturen skaper en virkelighetsflukt, og jeg kan legge igjen alle vanskelige tanker og problemer hjemme. En annen viktig faktor ved den fantastiske litteraturen, er at den gjør det mulig å sette søkelyset på ting som det er vanskelig å skrive om i realistisk litteratur. Ofte kan vi finne både samfunnskritikk og andre tabu-belagte temaer i den fantastiske litteraturen. Nettopp fordi den skaper distanse fra virkeligheten, kan man ta opp ande typer spørsmål og problemstillinger. Konflikten i fantastisk litteratur er ofte en kamp mellom det gode og det onde. Fordi litteraturen fjerner seg fra en realistisk verden, kan leseren tåle mer skrekk og gru, og ofte er dette skjult bak magiske krefter (Birkeland m.fl 2005). I kampen mellom det gode og det onde, kommer ofte en samfunnskritikk sterkt frem. Her kan tema være alt fra religion, til hvordan sensur oppleves i et land. En sjanger som har kommet sterkere på banen de siste årene er dystopiene. Man kan selvsagt diskutere om denne kan høre innunder fantastisk litteratur, og her er nok meningene delt. Jeg opplever at dystopier lenger har vært en del av en fantastisk verden, og kanskje spesielt innenfor science fiction har vi sett gode eksempler på en dystopisk verden.
Dystopisk litteratur er ofte fremtidsrettet, der handlingen er lagt til et samfunn som er oppløst, eller i ferd med å gå i oppløsning. Det er et samfunn vi ikke kjenner igjen, som kan være styrt av en diktator eller ødelagt av en naturkatastrofe. Med andre ord, det ligner på nåtidens verden, men har vært igjennom en totalt ødeleggende forandring. Dystopier finner vi i både skjønnlitteratur, tegneserier og filmer. Selv er jeg totalt hekta på tegneserien The Walking Dead, som følger noen få overlevende i en verden som er tatt over av zombier.
Et annet godt eksempel på dystopi-litteratur er serien Dystopia av Terje Torkildsen. Jeg ser på nettet at bøkene har fått veldig blandet kritikk, men for meg var de midt i blinken! Serien Dystopia handler om en gjenge norske skoleelever, som er på skoletur til London. De våkner opp en morgen, og hele England har blitt rammet av en stor bølge – hundreårsbølgen. Leseren får så følge deres spennende og utfordrende reise, gjennom et samfunn i oppløsning, og hjem til Norge. Bøkene er på nynorsk, men har et veldig enkelt språk. De er spennende, og absolutt noe jeg vil anbefale til unge lesere.
Den fantastiske litteraturen har vært kjempepopulær lenge, og jeg ser ikke helt hvordan denne populariteten vil gi seg med det første. Flere og flere fantastiske bøker blir filmatisert, selv om det er med noe vekslende hell. Likevel har flere av disse bøkene – og seriene, blodfans, som ikke vil glemme med det første. Jeg håper at den dystopiske litteraturen kommer etter, både filmatiseringer og flere bøker. Denne litteraturen gir leserne like mye som den fantastiske litteraturen, og ekstra spennende er når de blandes. Alt i alt tror jeg også vi takke den fantastiske litteraturen, og alle dens undersjangere, for at såpass mange ungdommer leser i dag. Jeg har selv opplevd helt “håpløse” tilfeller av ungdommer som ikke har åpnet en bok tidligere(blant annet min lillesøster), men som nå har lest alle 7 Harry Potter- bøkene. Både på engelsk og norsk! Det er ingen tvil om at både fantasi og dystopi er sjangre som fenger mange lesere, og kanskje kan vekke leseglede hos noen.
tirsdag 22. november 2011
Etnolekter og multietnolekter - språkmøter
En etnolekt er en varietet av et språk som er knyttet til en etnisk gruppe, og er et talespråk. Etnolekter utvikler seg ved at en etnisk gruppe må lære seg et andrespråk, og blander inn morsmålet sitt. En forutsetning for at et språk er en etnolekt er at det skal ha gått i arv. Disse språkvarietetene kan for eksempel være forenklinger av talespråket og uttaletrekk.
Vår gjesteforeleser Åse Lund begynte forelesningen med å snakke om språkmøter og hvorfor språklige varieteter oppstår. Årsakene til språklige varieteter er mange, migrasjon og innvandring er et eksempel, at mennesker krysser landegrenser og bringer med seg nye språk. I tidligere tider har slavehandel og krig vært årsaker til utvikling av språkvarieteter, mens i dag har industrialisering, urbanisering og globalisering større innvirkning på språket. Spesielt har det engelske språket stor innvirkning på lokale språk.
En annen ting foreleseren hadde stor fokus på er utviklingen av multietnolekter, og spesielt hvordan ungdomsgrupper bruker multietnolekter i Norge. Multietnolekter oppstår når flere språkbrukere, med ulik språk- og kulturbakgrunn, tilegner seg et nytt og felles språk. Siden språket brukes av ungdommer med mange ulike etniske bakgrunner fungerer det som en identitetsmarkør, noe de har til felles. Brukerne av språket er klare på at det brukes for å markere identitet til hverandre, og til å skape en avstand til de man ikke identifiserer seg med. Multietnolektene brukes ikke i steden for morsmål eller andrespråk, men i tillegg til. Mange nordmenn har vel hørt om begrepet "Kebab-norsk" som brukes om talespråket i multietniske miljøer. Det mest kjente trekket ved multietnolekter i Norge, er bruken av lånord fra arabiske språk. Ofte finner vi fonologiske trekk som gir en "stakkatopreget, hissig, arabiskliknende uttale". Språket er også gjerne preget av enkelte grammatiske trekk som kan være typiske for de som lærer seg norsk som andrespråk. Brukerne av språket kutter ofte ut småord og bruken av inversjon.
Jeg opplever det er viktig for oss lærerstudenter å vite noe om dette tema fordi vi kan møte det ute i en skolehverdag. Særlig relevant er det hvis man ønsker å undervise på en ungdomsskole. Selv om det ikke nødvendigvis er brukere av multietnolekter ved skolen, skal elevgruppen av kjennskap til hva en multietnolekt er, og litt om hvordan det brukes. Dessuten er det enkelt for andre grupper å "adoptere" enkelte trekk av språket som jeg har beskrevet over. Det er mulig at multietnolektene kommer til å utvikle seg, og at vi får flere og flere brukere av det. Lærere må være klare på at en multietnolekt er et språk det er greit å bruke i uformelle situasjoner, men i formelle situasjoner, for eksempel et intervju eller en fremføring, er det viktig at språkbrukeren legger fra seg multietnolektet.
Vi blogges!:)
Vår gjesteforeleser Åse Lund begynte forelesningen med å snakke om språkmøter og hvorfor språklige varieteter oppstår. Årsakene til språklige varieteter er mange, migrasjon og innvandring er et eksempel, at mennesker krysser landegrenser og bringer med seg nye språk. I tidligere tider har slavehandel og krig vært årsaker til utvikling av språkvarieteter, mens i dag har industrialisering, urbanisering og globalisering større innvirkning på språket. Spesielt har det engelske språket stor innvirkning på lokale språk.
En annen ting foreleseren hadde stor fokus på er utviklingen av multietnolekter, og spesielt hvordan ungdomsgrupper bruker multietnolekter i Norge. Multietnolekter oppstår når flere språkbrukere, med ulik språk- og kulturbakgrunn, tilegner seg et nytt og felles språk. Siden språket brukes av ungdommer med mange ulike etniske bakgrunner fungerer det som en identitetsmarkør, noe de har til felles. Brukerne av språket er klare på at det brukes for å markere identitet til hverandre, og til å skape en avstand til de man ikke identifiserer seg med. Multietnolektene brukes ikke i steden for morsmål eller andrespråk, men i tillegg til. Mange nordmenn har vel hørt om begrepet "Kebab-norsk" som brukes om talespråket i multietniske miljøer. Det mest kjente trekket ved multietnolekter i Norge, er bruken av lånord fra arabiske språk. Ofte finner vi fonologiske trekk som gir en "stakkatopreget, hissig, arabiskliknende uttale". Språket er også gjerne preget av enkelte grammatiske trekk som kan være typiske for de som lærer seg norsk som andrespråk. Brukerne av språket kutter ofte ut småord og bruken av inversjon.
Jeg opplever det er viktig for oss lærerstudenter å vite noe om dette tema fordi vi kan møte det ute i en skolehverdag. Særlig relevant er det hvis man ønsker å undervise på en ungdomsskole. Selv om det ikke nødvendigvis er brukere av multietnolekter ved skolen, skal elevgruppen av kjennskap til hva en multietnolekt er, og litt om hvordan det brukes. Dessuten er det enkelt for andre grupper å "adoptere" enkelte trekk av språket som jeg har beskrevet over. Det er mulig at multietnolektene kommer til å utvikle seg, og at vi får flere og flere brukere av det. Lærere må være klare på at en multietnolekt er et språk det er greit å bruke i uformelle situasjoner, men i formelle situasjoner, for eksempel et intervju eller en fremføring, er det viktig at språkbrukeren legger fra seg multietnolektet.
Vi blogges!:)
mandag 21. november 2011
Ungdomslitteratur og Bjørn Sortlands forfatterskap
Tidligere i høst hadde vi en forelesning der tema var ungdomslitteratur - om gutter og jenters lesing, og Bjørn Sortlands forfatterskap med fokus på pensumboka Alle har eit sultent hjerte.
Jeg opplevde det som nyttig å få vite litt om hva forskningen sier om ulikheter - og likheter - på gutter og jenters lesing. Av egne erfaringer fra praksis på mellomtrinnet, vet jeg hvor vanskelig det er å skulle anbefale litteratur til barn, og kanskje spesielt til gutter. Vi har tidligere hatt noe om akkurat dette temaet, men jeg synes det var utrolig nyttig med en repetisjon, og spesielt så mange gode tips til emner og litteratur som fenger elevene. Det er også viktig å være klar over de mange sidene ved litteratur. For eksempel er tegneseriesjangeren eller fagbøker noe som fenger gutter i alle aldre! Jeg forstod fort at her er det en helt annen verden av litteratur som jeg må lese meg opp på, og engasjere meg i.
Hovedtema for økta var som sagt ungdomsboka Alle har eit sulten hjarte av Bjørn Sortland. Dette er en bok jeg falt totalt for, med et tema som er viktig og engasjerer, og et språk som grenser til det poetiske. Faktisk likte jeg boka så godt at jeg har lest flere av hans ungdomsbøker, som alle har et fantastisk språk, og tema som er relevante for ungdommer. Spesielt kan jeg anbefale boka Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? Det er en nydelig liten bok for ungdom, som tar opp voksne tema som død og kjærlighet. Sortland skriver om alvorlige tema som graviditet, abort, kjærlighet, religion og død. Og han skriver for ungdom. Ofte opplever jeg at ungdomsforfattere faller for "fristelsen" til å bruke et klisjèaktig språk i bøkene, men det gjør ikke Sortland - i hvert fall ikke i disse to bøkene. Han skildrer hovedpersonene, hva de opplever og føler, i all sin enkelhet. Forfatteren bruker språket på en fantastisk måte, som i hvert fall traff meg midt i hjerte. Jeg tror også unge lesere opplever disse bøkene som ekte, som noe realistisk.
Bjørn Sortland skriver på nynorsk, men språket er enkelt, og jeg mener at begge overnevnte bøker vil egne seg veldig godt til å arbeides med på ungdomsskole, også som høytlesning.
Sortland har et langt forfatterskap bak seg - og forhåpentligvis foran seg. Han skriver for barn og unge, og står blant annet bak en meget populær krimserie for barn - bøkene om Kunstdetektivene. Forfatterskapet hans er inspirert av kunst, og dette er jo gjennomgående tema spesielt i overnevnte serie og Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? At Sortland er opptatt av at han skriver for barn kommer tydelig frem både i forfatterskapet og på hjemmesiden hans. Han er opptatt av å gjøre kunst, religion og andre voksne tema tilgjengelig for barn og unge, uten at det skal fremstilles som noe kunstig eller uekte. Det er viktig å ta unge lesere på alvor, og formidle disse budskapene på en måte som er tilpasset aldersgruppen.
Vi blogges!:)
Jeg opplevde det som nyttig å få vite litt om hva forskningen sier om ulikheter - og likheter - på gutter og jenters lesing. Av egne erfaringer fra praksis på mellomtrinnet, vet jeg hvor vanskelig det er å skulle anbefale litteratur til barn, og kanskje spesielt til gutter. Vi har tidligere hatt noe om akkurat dette temaet, men jeg synes det var utrolig nyttig med en repetisjon, og spesielt så mange gode tips til emner og litteratur som fenger elevene. Det er også viktig å være klar over de mange sidene ved litteratur. For eksempel er tegneseriesjangeren eller fagbøker noe som fenger gutter i alle aldre! Jeg forstod fort at her er det en helt annen verden av litteratur som jeg må lese meg opp på, og engasjere meg i.
Hovedtema for økta var som sagt ungdomsboka Alle har eit sulten hjarte av Bjørn Sortland. Dette er en bok jeg falt totalt for, med et tema som er viktig og engasjerer, og et språk som grenser til det poetiske. Faktisk likte jeg boka så godt at jeg har lest flere av hans ungdomsbøker, som alle har et fantastisk språk, og tema som er relevante for ungdommer. Spesielt kan jeg anbefale boka Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? Det er en nydelig liten bok for ungdom, som tar opp voksne tema som død og kjærlighet. Sortland skriver om alvorlige tema som graviditet, abort, kjærlighet, religion og død. Og han skriver for ungdom. Ofte opplever jeg at ungdomsforfattere faller for "fristelsen" til å bruke et klisjèaktig språk i bøkene, men det gjør ikke Sortland - i hvert fall ikke i disse to bøkene. Han skildrer hovedpersonene, hva de opplever og føler, i all sin enkelhet. Forfatteren bruker språket på en fantastisk måte, som i hvert fall traff meg midt i hjerte. Jeg tror også unge lesere opplever disse bøkene som ekte, som noe realistisk.
Bjørn Sortland skriver på nynorsk, men språket er enkelt, og jeg mener at begge overnevnte bøker vil egne seg veldig godt til å arbeides med på ungdomsskole, også som høytlesning.
Sortland har et langt forfatterskap bak seg - og forhåpentligvis foran seg. Han skriver for barn og unge, og står blant annet bak en meget populær krimserie for barn - bøkene om Kunstdetektivene. Forfatterskapet hans er inspirert av kunst, og dette er jo gjennomgående tema spesielt i overnevnte serie og Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? At Sortland er opptatt av at han skriver for barn kommer tydelig frem både i forfatterskapet og på hjemmesiden hans. Han er opptatt av å gjøre kunst, religion og andre voksne tema tilgjengelig for barn og unge, uten at det skal fremstilles som noe kunstig eller uekte. Det er viktig å ta unge lesere på alvor, og formidle disse budskapene på en måte som er tilpasset aldersgruppen.
Vi blogges!:)
tirsdag 15. november 2011
Syntetiske og analytiske leseopplæringsmetoder - to ulike perspektiver?
Syntetisk og analytisk leseopplæring er to forskjellige metoder for å lære barn å lese. Metodene brukes som en del av den grunnleggende lese- og skriveopplæringen, og det er derfor viktig for oss lærerstudenter å ha kjennskap både til metodene og de ulike synspunktene rundt de. To gode kilder til metodene er Greta Heknebys Skrive - lese - skrive (2003) og Lise Iversen Kulbrandstad sin bok Lesing i utvikling - teoretiske og didaktiske perspektiver (2003). I tillegg til å greie ut de ulike metodene, ser de også litt på fordelene og ulempene ved hvordan de benyttes i skolen i dag.
Den syntetiske metoden for leseopplæring handler at man starter med å lære de små enhetene i språket, før man går over til de større helhetene. Ofte fungerer opplæringen slik at man starter med å lære lyd og bokstav, for deretter å gå over til stavelse og ord, og til slutt sette sammen ord til setninger (Hekneby 2003). Dette er en metode som jeg så mye brukt i praksisperioden på 1.trinn. Elevene jobbet mye med stasjonsundervisning, der oppgavene på de ulike stasjonene i stor grad handlet om å jobbe med en enkeltbokstav på ulike måter, inkludert lyden.
Analytisk metodeopplæring handler i stor grad om at man legger større "vekt på menings- og forståelsesaspektet i begynneropplæringen" (Hekneby 2003:96). Denne metoden tar utgangspunkt i setninger eller ord, og jobber seg nedover. Skal man bruke denne metoden starter arbeidet med de større enhetene og jobber mot de mindre.
Hekneby og Kulbrandstad har litt ulike perspektiver på de to metodene, og begge på fordeler og ulemper. Jeg vil prøve å legge frem noen av disse faktorene her.
Det er tydelig at Hekneby heller mot bruk av den syntetiske faktoren, mens Kulbrandstad er mer for å bruke den analytiske. Hekneby understreker hele veien viktigheten av å jobbe med elevenes kjennskap til bokstaver og avkodingen av disse. Hun sier det er en systematisk og trygg metode for læreren å bruke, fordi man kan være relativt sikker på at eleven får med seg det grunnleggende ved å legge vekt på avkodingen i undervisningen. Dette er også det inntrykket jeg sitter igjen med etter praksis. Selv om vi kun fulgte elevene over en kort periode, så vi at konsekvent arbeid med bokstaver og avkoding gir resultater. Lise Iversen Kulbrandstad sier seg enig i at dette er en god metode, men peker også på svakhetene, spesielt ved lærebøkene og lesebøkene som baserer seg på en syntetisk metode. Disse bøkene har et enkelt språk, og hun mener det er vanskelig å finne gode tekster som appellerer til elevenes fantasi og følelser. De peker begge på at dette er en metode som gjør det enklere for eleven å forstå sammenhengen mellom lydene i talespråket og skrifttegnene. Begge snakker likevel om det de kaller et "mus i mur- språk". Begrepet "mus i mur- språk" har blitt brukt som en kritikk mot lesebøker som bruker syntetisk metode. Dette er fordi "(...)både "mus" og "mur" er ord som tilfredsstiller de strenge formkravene, og derfor ofte er blitt koblet sammen tidlig i abc'er av dette slaget - uten at det alltid har hatt noen innholdsmessig forankring" (Kulbrandstad 2003:117).
Kulbrandstad peker på at i den analytiske metoden, kan vi bruke mer naturlige setninger, fordi det ikke er noen forutsetning at elevene skal ha kjennskap til eller kunne alle bokstavene. Det blir også en større frihet i ordvalg. Hekneby peker også på at det er naturlig for barn å lære helheter før enheter, og da vil jo dette være en god metode. Hun understreker igjen hvor viktig det er å kunne avkoding for å lære å lese, og i denne metoden legges ikke det stor vekt på dette. Både Kulbrandstad og Hekneby diskuterer hvordvidt dette kan være en ugunstig metode, dersom du har svake elever. Svake elever trenger ofte sterkere fokus på enkeltbokstaver og den nevnte avkodingen.
Som nevnt over fikk jeg observert en del arbeid med leseopplæring i praksis. Mye av arbeidet i 1.klasse var basert på den syntetiske metoden, men jeg så også innslag av den analytiske metoden. For eksempel kunne klassen i fellesskap konstruere fortellinger, for deretter å kikke nærmere på setningene og ordene i fortellingen. En typisk oppgave var da å se etter bokstaver de kjente igjen. I oppgavebøkene deres var også en oppgave som gikk igjen å lytte ut eller kjenne igjen den bokstaven de jobbet med, ut fra en lengre tekst eller setningen. Både Hekneby og Kulbrandstad viser til at når vi snakker om bruk av metoder for leseopplæring, handler det ikke om "enten eller", men "både og". Det er derfor viktig at vi lærere har nok kunnskap og kompetanse til å kunne kombinere metodene og bruke "det beste fra begge verdener". Dette viser de begge til som en blandingsmetode, og de mener dette er den optimale måten å lære elever å lese på. Jeg tror ikke det bare er viktig å blande metoder, men også å variere aktivitetene innenfor leseopplæringen. Ikke minst er det viktig å legge undervisningen til den enkelt elevs nivå, slik at alle opplever mestring, og alle har noe å strekke seg etter. Det er en god vei til god lesing.
Vi blogges!:)
Den syntetiske metoden for leseopplæring handler at man starter med å lære de små enhetene i språket, før man går over til de større helhetene. Ofte fungerer opplæringen slik at man starter med å lære lyd og bokstav, for deretter å gå over til stavelse og ord, og til slutt sette sammen ord til setninger (Hekneby 2003). Dette er en metode som jeg så mye brukt i praksisperioden på 1.trinn. Elevene jobbet mye med stasjonsundervisning, der oppgavene på de ulike stasjonene i stor grad handlet om å jobbe med en enkeltbokstav på ulike måter, inkludert lyden.
Analytisk metodeopplæring handler i stor grad om at man legger større "vekt på menings- og forståelsesaspektet i begynneropplæringen" (Hekneby 2003:96). Denne metoden tar utgangspunkt i setninger eller ord, og jobber seg nedover. Skal man bruke denne metoden starter arbeidet med de større enhetene og jobber mot de mindre.
Hekneby og Kulbrandstad har litt ulike perspektiver på de to metodene, og begge på fordeler og ulemper. Jeg vil prøve å legge frem noen av disse faktorene her.
Det er tydelig at Hekneby heller mot bruk av den syntetiske faktoren, mens Kulbrandstad er mer for å bruke den analytiske. Hekneby understreker hele veien viktigheten av å jobbe med elevenes kjennskap til bokstaver og avkodingen av disse. Hun sier det er en systematisk og trygg metode for læreren å bruke, fordi man kan være relativt sikker på at eleven får med seg det grunnleggende ved å legge vekt på avkodingen i undervisningen. Dette er også det inntrykket jeg sitter igjen med etter praksis. Selv om vi kun fulgte elevene over en kort periode, så vi at konsekvent arbeid med bokstaver og avkoding gir resultater. Lise Iversen Kulbrandstad sier seg enig i at dette er en god metode, men peker også på svakhetene, spesielt ved lærebøkene og lesebøkene som baserer seg på en syntetisk metode. Disse bøkene har et enkelt språk, og hun mener det er vanskelig å finne gode tekster som appellerer til elevenes fantasi og følelser. De peker begge på at dette er en metode som gjør det enklere for eleven å forstå sammenhengen mellom lydene i talespråket og skrifttegnene. Begge snakker likevel om det de kaller et "mus i mur- språk". Begrepet "mus i mur- språk" har blitt brukt som en kritikk mot lesebøker som bruker syntetisk metode. Dette er fordi "(...)både "mus" og "mur" er ord som tilfredsstiller de strenge formkravene, og derfor ofte er blitt koblet sammen tidlig i abc'er av dette slaget - uten at det alltid har hatt noen innholdsmessig forankring" (Kulbrandstad 2003:117).
Kulbrandstad peker på at i den analytiske metoden, kan vi bruke mer naturlige setninger, fordi det ikke er noen forutsetning at elevene skal ha kjennskap til eller kunne alle bokstavene. Det blir også en større frihet i ordvalg. Hekneby peker også på at det er naturlig for barn å lære helheter før enheter, og da vil jo dette være en god metode. Hun understreker igjen hvor viktig det er å kunne avkoding for å lære å lese, og i denne metoden legges ikke det stor vekt på dette. Både Kulbrandstad og Hekneby diskuterer hvordvidt dette kan være en ugunstig metode, dersom du har svake elever. Svake elever trenger ofte sterkere fokus på enkeltbokstaver og den nevnte avkodingen.
Som nevnt over fikk jeg observert en del arbeid med leseopplæring i praksis. Mye av arbeidet i 1.klasse var basert på den syntetiske metoden, men jeg så også innslag av den analytiske metoden. For eksempel kunne klassen i fellesskap konstruere fortellinger, for deretter å kikke nærmere på setningene og ordene i fortellingen. En typisk oppgave var da å se etter bokstaver de kjente igjen. I oppgavebøkene deres var også en oppgave som gikk igjen å lytte ut eller kjenne igjen den bokstaven de jobbet med, ut fra en lengre tekst eller setningen. Både Hekneby og Kulbrandstad viser til at når vi snakker om bruk av metoder for leseopplæring, handler det ikke om "enten eller", men "både og". Det er derfor viktig at vi lærere har nok kunnskap og kompetanse til å kunne kombinere metodene og bruke "det beste fra begge verdener". Dette viser de begge til som en blandingsmetode, og de mener dette er den optimale måten å lære elever å lese på. Jeg tror ikke det bare er viktig å blande metoder, men også å variere aktivitetene innenfor leseopplæringen. Ikke minst er det viktig å legge undervisningen til den enkelt elevs nivå, slik at alle opplever mestring, og alle har noe å strekke seg etter. Det er en god vei til god lesing.
Vi blogges!:)
Abonner på:
Innlegg (Atom)